Takk for turen!

Da er dagen for hjemreise her og 4 måneder med ferie er forbi. Det har vært 4 fantastiske måneder proppet med inntrykk, opplevelser og gode minner. Tiden har gått utrolig fort og det er vel et solid tegn på at vi har kost oss, både på tur og i hverandres selskap! :-)

Marthe nyter øl og sol, noe som har vært vår hverdag nå i lengre tid...

Det er med blandede følelser vi forlater Panama, men vi gleder oss masse til å se alle dere der hjemme igjen! Vi har gjort vårt beste for å nyte dagene, for vi regner med at hverdagen innhenter oss raskere enn vi aner når vi kommer hjem...

Her er reisen kort oppsummert; vi har vært 15 uker på tur og sovet 107 netter borte, har sovet på 45 ulike hosteller/hoteller, spist på x antall restauranter, fått 23 stempel i passet, besøkt 10 ulike land, hatt x antall mil i buss, tatt 18 flyturer, hatt 21 stand-dager, blitt litt bedre i engelsk (og spansk), og hørt følgende sang utallige ganger; http://www.youtube.com/watch?v=XVM6g4Uboss&feature=fvst. Vi har også merket oss forskjellen med det å være yngst i en søskenflokk, mot det å være eldst. Fam. Aune har nok vært noe mer bekymret for eldste-jenta enn det erfarne fam. Aasbø har vært.

Før

Etter

Med et siste innlegg hører det også med en kåring. Undertegnede ønsker derfor å kåre leseren med mest respons til blogg-innleggene. Vinneren er: SLETTNOK. Takk for god innsats! :-)

Til inspirasjon til andre som vil ut i verden:
http://www.youtube.com/watch?v=H5_r4QLBGeg&ob=av3e  - Kom igjen! ;-)

Vi takker for følget!

Panama

Nå er vi jammen tilbake i Mellom-Amerika igjen og vi ankom Panama den 17.mai. Denne store dagen feiret vi med 2 nye stempel i passet; Bolivia og Panama, og champagnefrokost servert av Francesca og Christer. Artig å treffe de igjen! Vi fikk også dosen vår med is som så klart var målet for dagen. Med andre ord var det stort sett bare russen som manglet for en komplett 17.mai-feiring! :-)

17.mai-feiring med champis, karbis og gode venner!

Artig på båttur

Mange store skip som lå ankret fast i påvente av å komme seg inn og igjennom Panama-kanalen

Vi har vært 2 dager på øya Taboga like utenfor Panama City. Der ble det bading, soling og kortspill. Var godt å komme tilbake til varmere strøk etter at Sør Amerika hadde gitt oss både rennende nese og rumpe. Hoho.

 

Badenymfer

Strandlinjen på øya Taboga

Kontrakt-spilling

Nå er vi tilbake i Panama City og vi har en plan om å få sett Panama-kanalen ila. morgendagen. Tiden går fort når vi er 4 og vi får ikke minst spilt en masse kort, type Kontrakt, Amerikaner og Kanasta. Gilt! Dagene som er igjen skal vi prøve å nyte så godt vi kan, før hverdagen innhenter oss, raskere enn vi aner...

Avslapping i parken

Panama City

Pikene på broen

Bolivia

Nå er vi kommet oss tilbake til La Paz etter en utflukt til saltørkenen, Salar de Uyuni. Det ble en strabasiøs reise med 30 timers bussing på 48 timer! Heftig greier... Byen vi kom til med buss, Uyuni, er noe av det mest forlatte og ukosligste vi har vært borti. Det var store brede gater som var fylt med søppel, hunder, halvferdig murhus og en konstant kald vind fra ørkenen. Tanken med Uyuni var å lage en stor turistby tilknyttet saltørkenen og byplanmessig ble den bygget etter Buenos Aires, noe de slett ikke hadde lyktes med. Dette er et av tegnene på at Bolivia er et veldig fattig land og ikke har ressurser til å utvikle potensialet i landet. Uyuuni var med andre ord en plass vi ikke ville være lenge, så etter en dagstur i saltørkenen tok vi nattbussen tilbake til La Paz.

Salar de Uyuni

Salt som er skrapt sammen til små hauger. Disse lar de tørke
slik at de blir helt fri for vann, før de selger det til fabrikker.
20 % av det blir brukt som bordsalt, mens resten utnyttes som råmateriale.  

Salar de Uyuni er verdens største saltørken med en overflate 10 582 kv.km og ligger sørvest i Bolivia, ikke langt fra Chile i vest. Som resten av de plassene vi har besøkt ligger også saltørkenen veldig høyt, den ligger på 3650 moh. For noen herrens år siden var Salar de Uyuni en del av en stor innsjø. Nå er denne uttørka og inneholder steinsalt. Reservane kan inneholde 10 milliarder tonn med salt og på det tykkeste er ørkenen hele 17 meter. Med andre ord et imponerende syn!

Klatremus Ågot

Man kan ha det mye moro med et kamera i Saltørkenen! 

Marthe slikker saltørken-sol

Etter å ha sovet litt ut har vi hatt noen fine dager her i La Paz. Dette er en storby med mange muligheter for shopping... Vi har gått litt amokk på den fronten. Det er mange fine markeder med alpakka ullgensere, skinnvesker, luer og sjelett av lamaunger. 

To turister med La Paz i bakgrunnen

Middag på Steakhouse sammen med Daiana fra Argentina. Trivsel!

Fruktmarked  

Som noen kanskje har fått med seg gikk flyselskapet vi skulle fly med til Miami med konkurs og vi har måtte bestilt nye billetter. Vi har dermed lagt inn en uke i Panama før turen videre går heim. Vi gleder oss stort til ei uke med strandliv i Panama og til å møte Christer og Francesca igjen! :-) 

Titikaka

Titikaka er en innsjø som ligger på grensen mellom Peru og Bolivia. Dette er en stor turistattraksjon, av mange grunner: En av grunnene er at den er den høyestliggende innsjøen i verden som det ferdes folk på.

Den andre grunnen er de små, flytende stråøyene som finnes der. Vi var på besøk på en av disse øyene og vi fikk hilse på folkene som bodde der. På øyen vi besøkte bodde det 32 personer og ALT var laget av strå. Tykkelsen på øya var på ca 3 meter, i bunnen var det torv og deretter lag på lag med strå. Følelse var som å vandre rundt på en båt, men med veldig mykt underlag. Dette var altså en måte å skaffe seg en boplass på og det var utrolig å se at folk kan leve under så små kår.

En av stråøyene på Titikaka

Hver øy hadde hver sin stråbåt, som vi så klart fikk en tur med

Lita roinnlætt pi`!

Marthe nyter sola og båtturen

Fargerike fruer ønsker oss velkommen

Inne i stråhuset hvor dette paret bodde

Fine små stråhus

En dame selger håndarbeide

Vi besøkte også en annen øy (vanlig øy) hvor det bodde en slags urbefolkning. Her fikk vi et innblikk i historien til folket som bodde på øya og vi besøkte bl.a. en familie som serverte oss lunsj. Til middag i går spiste vi for øvrig marsvin og lama. Begge falt overraskende nok i smak!

Danseoppvisning

Ågot nyter fiskelunchen

Små jenter på vei hjem fra skolen

Ho har det greit, ser det ut til:)

Mmm... marsvin

Bolivias svar på Bastøferja

Når har vi krysset grensen til Bolivia og har fått nok et stempel i passet! Etter en kjapp tur innom La Paz, skal vi straks sette oss på nattbussen sørover til Uyuni, en by tilknyttet Saltørkenen; Salar de Uyuni.

Machu Picchu

Nå har vi kommet oss ned til sivilisasjonen igjen etter 5 dager i de enorme Andes-fjellene. Vi har gått den tradisjonelle Inka-trailen på 42 km som fører frem til Machu Picchu, og med oss til fjells hadde vi én guide og intet mindre enn 6 portere (sherpa`er) som bar alle våre ting. Dette inkluderte mat-telt, spisetelt, to fjelltelt, gassflasker, alt av mat, bestikk, glass… Ja, dere skjønner greia. Disse lå alltid i front og når vi nådde målet etter dagens etappe sto alle teltene oppslått, varmt vaskevann ventet på oss i egne små vaskefat og en tre-retters lunsj var like rundt hjørnet. Etter lunsj var det klart for kaffe og kortspill, før en ny tre-retter (denne gang middag) ble servert oss på sølvfat (ja, SØLVfat) utpå kveldinga. Vi ble rett og slett behandlet som dronninger!

To klare kvinnfolk!

Alex vår guide og Ågot den glede vandrer!

På veien var det mange Inka ruiner

Marthe nyter teltliv

Ågot legger inn dagens dose med cocablader

En pause med maisøl, det falt ikke i smak...
Men vi surmuler ikke av den grunn!

Marsvin er innventar på kjøkkenet...Marthe grøsser!

Mat-teltet vårt, standsmessig med hvitduk og sølv kopper.

Kokken og servitøren i kokke-teltet

Te servert på sølvfat.....

Ett av tre lunch-retter

Under hele turen gikk vi blant massive fjell som strakte seg over det første skylaget på himmelen. Vi startet ut turen på om lag 3200 moh. og passerte bl.a. to fjellpass, ett på 4220 moh. og ett på 3900 moh. Så høyt hadde ingen av oss vært før og vi var litt spente på hvordan vi ville takle høyden, men med munnvikene fulle av Coca-blader gikk dette såre vel! Flaks vi unngikk dopingkontrollene i etterkant.

Kjersti: du skaper sjalusi i gruppa.....Måtte alle ha en storesøster!

Løypas høyeste pungt, "Dead womens pass" 4220moh.

Nok en Inka ruin

To gode venner

LamaLand

 Ikkje de beste forholdene... Men det må gjørast!

Kveldskos

En imponerende mini Machu Picchu, men her uten folk!
 

Selv på denne høyden var fjellene grønne og frodige og vi gikk stort sett i regnskog hele løypa. Noe annet enn hva vi er vant med fra den norske fjellheimen. Guiden som var med oss hadde veldig masse kunnskap om Inkaene. Inkaene var altså et eget folkeslag som levde på 14- og 1500-tallet. Fra om lag 1450-1540 bygde de mange imponerende landsbyer og laget egne Inka-veier i fjellet gjennom store deler av Sør-Amerika. Mange av disse landsbyene og byggverkene fikk vi sett underveis på turen og det ga oss en forsmak på hva som ventet oss da vi nådde fram til enorme Machu Picchu. At byggverk som dette ble konstruert så langt tilbake i tid, av kun stein og rå handmakt er rett og slett imponerende!

Machu Picchu er ett av de syv underverker og med dette en enorm turistattraksjon. 500 mennesker starter ut på denne Inka-trailen daglig, og hver dag besøker 2000 mennesker Machu Picchu. Med andre ord; Onkel Reisende Mac var hjertelig til stede der oppe.

Første glimt av Machu Picchu

To støle damer har nådd målet

Her ser man hvordan Inkane formet steinene etter hverandre.
 Snakk om imponerende håndarbeid!

Etter 5 dager til fjells og stokk stive bein var det godt å kunne ta den enkle veien ned igjen til Cuzco med toget. Her fikk vi både matservering, klovneshow og moteoppvisning. NSB har noe å lære på underholdningsfronten.

Fin dame med fine gladioler!

Fin dame på fin restaurant!

Vel fortjent

Mote-show på toget, sært.

To slitne kropper tok inn på hostel i Cuzco i går kveld og i dag har vi hatt en 7-timers busstur ned til Titicaca-sjøen som ligger på grensa mellom Peru og Bolivia. Jentene har det fint! J